Sult
For oss rike er det ofte vanskelig å forstå hva sult er. Sult er når spedbarn gråter konstant begrunnet matmangel. Sult er når barn er nødt til å lete etter mat i søppelkasser og søppeldynger etter mat. Sult er når foreldre konstant må gå og lure på om barna deres kommer til å dø av matmangel, og når familien må bestemme seg for om de skal gi maten til de som har størst sjanse til å overleve eller de som er hardest rammet og lider mest. Sult er syke barn som vil fortsette å være syke resten av livet fordi moren ikke fikk nok næring under graviditeten. Sult fører til enorme lidelser og enorme tap.
Annethvert sekund dør et menneske av sult eller sult relaterte årsaker. Det betyr 44 000 menneskeliv tapt hver dag. Hvis 11. september hadde vært en gjennomsnitts dag betyr det at det døde nesten 16 ganger så mange av mennesker som følger av sult som i World Trade Senter hvor 2800 mennesker døde.
For de som virkelig ønsker å se dette i perspektiv har jeg et forslag. En kan telle til 44 000, som er det antall som dør som følge av sult per dag. Om man gjør dette hver dag i ett år, da vil en først forstå hvor mye dette faktisk er. Problemet med det er at hvis man gjør dette i takt med klokka, 1 i sekundet, vil man være nødt til å sitte og telle konstant i
4368 timer til sammen. Altså vil en være nødt til å telle i 12 timer hver dag.
Hvis man blir 75 år gammel og gjør dette gjennom hele livet fra man er 5 vil man måtte telle i nesten 305 760 timer. Det er tilsvarende nesten 13 tusen døgn, dag og natt, konstant uten pause. Tell til tusen 305 ganger så har du hvor mange timer man da vil bli sittende og telle. Men så vil jo ikke dette tallet forbli 44 000 heller. Om ikke store og drastiske nok tiltak blir satt i gang kommer dette tallet til å multiplisere seg. Jeg kommer tilbake til det senere i boka.
For de fleste er dette bare tall, men alle disse menneskene som hver dag dør av sult har hver sin egen unike historie.
I tillegg til de 842 millionene som er kronisk sultne, en sjuendedel av verdens befolkning, er sult ofte årsaken til krig, terrorhandlinger, miljøødeleggelser sykdom og miljøødeleggelser. Sult er dessuten en økonomisk byrde for verdenssamfunnet. FAU har regnet ut at det ville kostet 24 milliarder årlig å halvere antall underernærte. Videre ville verden spare 120 milliarder årlig på det. Blant annet igjennom økt produktivitet. Man ville med andre ord tjene inn 5 ganger utgiftene på det.
Alle denne lidelsen og alle disse dødsfallene som dette fører til kan lett vært unngått. Det finnes nemlig nok mat til alle med et overskudd på ca. 10 %. Vi har faktisk mer mat en det vi trenger! Tre fjerdedeler av alle som sulter i hjel bor i områder med overskudd av mat. Om USA hadde latt være å finansiere US Army i to uker ville det vært overskudd nok til å brødfø hele verden i ett år.
Det er ikke bare for de sultne det er viktig å bli kvitt sult. FNs organisasjon for mat og landbruk har regnet ut at det ville koste 24 milliarder dollar årlig å halvere sulten. Videre ville verden tjene 120 milliarder dollar i året på det. Blant annet gjennom økt produktivitet og mindre helseutgifter.
Noen ganger er det borgerkriger, tørkekatastrofer eller lignende som kompliserer situasjonen, men for det meste er den eneste grunnen til sult dårlig fordeling.
10 % av verdens befolkning eier 90 % av verdens resusjer.
Den fattigste femtedelen av verdens befolkning står for 1,3 % av det globale, private forbruket. Mens den rikeste femtedelen derimot står for 86 %.
Det antas nå at den samlede formuen til verdens 225 rikeste mennesker tilsvarer årslønnen til nesten halvparten av verdens befolkning.
At forskjellen mellom fattig og rik er så stor som den er fører blant annet til at de rike kan kjøpe opp maten de fattige trenger. Med andre ord er ikke maten fordelt etter behov, men etter kjøpekraft.
Når WTO, Verdens banken og Det internasjonale pengefondet hindrer utviklingsland i å beskytte sine markeder mot unødvendig konkurranse utenifra fører dette bare til mer sult. Under frihandel kjøper land med mer kjøpekraft opp maten som egentlig burde gå til lokalbefolkningen hos produsentene. Et av mange gode eksempler på dette er India. India produserer et kraftig overskudd med mat og eksporterer landbruksvarer tilsvarende 18 796 millioner dollar og er dessuten verdens nest største riseksportør. Likevel lever minst 260 millioner Indere under sultegrensen. Det tilsvarer omtrent 21 % av Indias befolkning. Andre eksempler jeg like så godt kunne brukt er Kina, Filippinene, Sri Lanka, Bolivia, Madagaskar eller Etiopia. I bare to av de nevnte landene er andel sultende lavere en i India. I de andre landene er andelen opp til dobbelt så høy. Dessuten selger multinasjonale selskaper mat langt under produksjonskostnadene for å utkonkurere konkurenter under frihandel. Dette fører til at lokale bønder ikke for solgt varene sine, som fører til enda flere negative konsekvenser.
Det betyr ikke at en ikke skal handle med andre land. Tvert imot. Det vokser for eksempel ikke kaffe i Norge, derfor er det fint å kunne kjøpe det fra andre land. Men om en skal handle med andre land forutsetter det for det ene at en ikke må kjøpe varer som det er stort behov for på det lokale markedet. Dette gjelder spesiell mat. For det andre må en ikke presse ut varer for en så billig pris som mulig, på den måten vil både fortjenesten og i noen tilefeller også produksjonsforhold bli presset ned for produsentene. En må ha handelsavtaler som lønner seg for begge sider. Om prisnivået på tropiske produkter hadde vært det samme i 2002 som i 1980 ville utviklingslandene årlig tjent nesten fem ganger u-hjelpen fra de rike landene. Norge burde handle mer med utviklingsland. Norge topper suverent listen for land med høye tollmurer ovenfor utviklingsland. To tredjedeler av maten vi kjøper kommer fra EU, mye av dette kunne vi heller kjøpt fra utviklingsland som ville hatt enda mer godt av denne handelen en EU.
Matforsyning og miljøvern henger sammen. Fordi vi får maten vår fra naturen. Ødelegger vi naturen ødelegger vi samtidig vårt eget livsgrunnlag. Nå blir dyre og plante arter utryddet mellom 1 000 og 10 000 ganger naturens naturlige utryddings tempo. 2 % av planteartene er truet, 3 % av fiskeartene, 3 % av amfibiene, 4 % av krypdyra, 12 % av fugleartene og 23 % av pattedyrene. Dette er ikke bare trist i seg selv. Det har også negative konsekvenser for matproduksjon. Fordi mange av disse plantene og dyrene er nødvendig i vårt økosystem og fordi mange av dem blir brukt som mat.
På den måten vi skaffer mat på i dag gjør vi det vanskeligere for framtidige generasjoner å gjøre det samme. Massiv bruk av kunstgjødsel og sprøytemiddel forurenser og utarmer jorda. Overdreven vanning og ensidig dyrking av samme vekst i store områder fører til erosjon som på lang sikt fører til ørkenspredning. Vi er avhengige av Jordas tynne, spredte jordlag som gradvis bygges opp av naturlig forråtnings prosesser. Nå øker tapet av matjord drastisk. De siste 20 årene har et fruktbart område på størrelse med USAs oppdyrkede arealet gått tapt.
Elver og grunnvann blir ofte forurenset og er dramatisk redusert på grunn av for mye kunstig vanning, og annen sløsing med vann. Bare i Kina synker grunnvannstanden hvert år synker med ca. 2,5 meter. Det finnes mange eksempler som er enda verre. Om vi ikke har nok vann kan vi ikke drive landbruk og det blir vanskelig å få tak i rent drikkevann.
Overfiske er også et økende problem. 27 % av Verdens globale fiskebestander er overfisket. 47 % er fult utnyttet. Dessuten går mye fisk tapt på grunn av forurensning.
Brenningen av fossilt materiale var i 2002 på 6 443 millioner tonn, mer en et tonn pr. innbygger på kloden og gjennomsnittstemperaturen på Jorden har steget fra 13,87 i 1950 til 14,52 i 2002. Forskning tyder ensidig på at et varmere klima vil ha en svært negativ virkning på både landbruk og fiske.
Vi kan skaffe nok mat og likevel produsere innenfor naturens bæreevne. Men vi gjør det ikke. Digre industri landbruk og basert på kunstgjødsel og sprøytemidler, og indistruelle storskala fiskere er blitt mer og mer vanlig.
De siste femti årene har innbyggertallet fordoblet seg, og de neste femti årene vil folketallet mest trolig stige enda mer drastisk. I generasjonene fremover kommer naturødeleggelsene til å stige i takt med folke tallet. Det at det stadig vil bli vanskeligere å få tak i mat og det at folketallet stiger drastisk er ingen god kombinasjon. At folketallet mest trolig vil stige aller mest i land som allerede i dag har problemer med sult og fattigdom gjør situasjonen enda verre.
Det er på tide at noen tar ansvar og blir kvitt det 21 århundrets kanskje aller største skam!: Sult.
Annethvert sekund dør et menneske av sult eller sult relaterte årsaker. Det betyr 44 000 menneskeliv tapt hver dag. Hvis 11. september hadde vært en gjennomsnitts dag betyr det at det døde nesten 16 ganger så mange av mennesker som følger av sult som i World Trade Senter hvor 2800 mennesker døde.
For de som virkelig ønsker å se dette i perspektiv har jeg et forslag. En kan telle til 44 000, som er det antall som dør som følge av sult per dag. Om man gjør dette hver dag i ett år, da vil en først forstå hvor mye dette faktisk er. Problemet med det er at hvis man gjør dette i takt med klokka, 1 i sekundet, vil man være nødt til å sitte og telle konstant i
4368 timer til sammen. Altså vil en være nødt til å telle i 12 timer hver dag.
Hvis man blir 75 år gammel og gjør dette gjennom hele livet fra man er 5 vil man måtte telle i nesten 305 760 timer. Det er tilsvarende nesten 13 tusen døgn, dag og natt, konstant uten pause. Tell til tusen 305 ganger så har du hvor mange timer man da vil bli sittende og telle. Men så vil jo ikke dette tallet forbli 44 000 heller. Om ikke store og drastiske nok tiltak blir satt i gang kommer dette tallet til å multiplisere seg. Jeg kommer tilbake til det senere i boka.
For de fleste er dette bare tall, men alle disse menneskene som hver dag dør av sult har hver sin egen unike historie.
I tillegg til de 842 millionene som er kronisk sultne, en sjuendedel av verdens befolkning, er sult ofte årsaken til krig, terrorhandlinger, miljøødeleggelser sykdom og miljøødeleggelser. Sult er dessuten en økonomisk byrde for verdenssamfunnet. FAU har regnet ut at det ville kostet 24 milliarder årlig å halvere antall underernærte. Videre ville verden spare 120 milliarder årlig på det. Blant annet igjennom økt produktivitet. Man ville med andre ord tjene inn 5 ganger utgiftene på det.
Alle denne lidelsen og alle disse dødsfallene som dette fører til kan lett vært unngått. Det finnes nemlig nok mat til alle med et overskudd på ca. 10 %. Vi har faktisk mer mat en det vi trenger! Tre fjerdedeler av alle som sulter i hjel bor i områder med overskudd av mat. Om USA hadde latt være å finansiere US Army i to uker ville det vært overskudd nok til å brødfø hele verden i ett år.
Det er ikke bare for de sultne det er viktig å bli kvitt sult. FNs organisasjon for mat og landbruk har regnet ut at det ville koste 24 milliarder dollar årlig å halvere sulten. Videre ville verden tjene 120 milliarder dollar i året på det. Blant annet gjennom økt produktivitet og mindre helseutgifter.
Noen ganger er det borgerkriger, tørkekatastrofer eller lignende som kompliserer situasjonen, men for det meste er den eneste grunnen til sult dårlig fordeling.
10 % av verdens befolkning eier 90 % av verdens resusjer.
Den fattigste femtedelen av verdens befolkning står for 1,3 % av det globale, private forbruket. Mens den rikeste femtedelen derimot står for 86 %.
Det antas nå at den samlede formuen til verdens 225 rikeste mennesker tilsvarer årslønnen til nesten halvparten av verdens befolkning.
At forskjellen mellom fattig og rik er så stor som den er fører blant annet til at de rike kan kjøpe opp maten de fattige trenger. Med andre ord er ikke maten fordelt etter behov, men etter kjøpekraft.
Når WTO, Verdens banken og Det internasjonale pengefondet hindrer utviklingsland i å beskytte sine markeder mot unødvendig konkurranse utenifra fører dette bare til mer sult. Under frihandel kjøper land med mer kjøpekraft opp maten som egentlig burde gå til lokalbefolkningen hos produsentene. Et av mange gode eksempler på dette er India. India produserer et kraftig overskudd med mat og eksporterer landbruksvarer tilsvarende 18 796 millioner dollar og er dessuten verdens nest største riseksportør. Likevel lever minst 260 millioner Indere under sultegrensen. Det tilsvarer omtrent 21 % av Indias befolkning. Andre eksempler jeg like så godt kunne brukt er Kina, Filippinene, Sri Lanka, Bolivia, Madagaskar eller Etiopia. I bare to av de nevnte landene er andel sultende lavere en i India. I de andre landene er andelen opp til dobbelt så høy. Dessuten selger multinasjonale selskaper mat langt under produksjonskostnadene for å utkonkurere konkurenter under frihandel. Dette fører til at lokale bønder ikke for solgt varene sine, som fører til enda flere negative konsekvenser.
Det betyr ikke at en ikke skal handle med andre land. Tvert imot. Det vokser for eksempel ikke kaffe i Norge, derfor er det fint å kunne kjøpe det fra andre land. Men om en skal handle med andre land forutsetter det for det ene at en ikke må kjøpe varer som det er stort behov for på det lokale markedet. Dette gjelder spesiell mat. For det andre må en ikke presse ut varer for en så billig pris som mulig, på den måten vil både fortjenesten og i noen tilefeller også produksjonsforhold bli presset ned for produsentene. En må ha handelsavtaler som lønner seg for begge sider. Om prisnivået på tropiske produkter hadde vært det samme i 2002 som i 1980 ville utviklingslandene årlig tjent nesten fem ganger u-hjelpen fra de rike landene. Norge burde handle mer med utviklingsland. Norge topper suverent listen for land med høye tollmurer ovenfor utviklingsland. To tredjedeler av maten vi kjøper kommer fra EU, mye av dette kunne vi heller kjøpt fra utviklingsland som ville hatt enda mer godt av denne handelen en EU.
Matforsyning og miljøvern henger sammen. Fordi vi får maten vår fra naturen. Ødelegger vi naturen ødelegger vi samtidig vårt eget livsgrunnlag. Nå blir dyre og plante arter utryddet mellom 1 000 og 10 000 ganger naturens naturlige utryddings tempo. 2 % av planteartene er truet, 3 % av fiskeartene, 3 % av amfibiene, 4 % av krypdyra, 12 % av fugleartene og 23 % av pattedyrene. Dette er ikke bare trist i seg selv. Det har også negative konsekvenser for matproduksjon. Fordi mange av disse plantene og dyrene er nødvendig i vårt økosystem og fordi mange av dem blir brukt som mat.
På den måten vi skaffer mat på i dag gjør vi det vanskeligere for framtidige generasjoner å gjøre det samme. Massiv bruk av kunstgjødsel og sprøytemiddel forurenser og utarmer jorda. Overdreven vanning og ensidig dyrking av samme vekst i store områder fører til erosjon som på lang sikt fører til ørkenspredning. Vi er avhengige av Jordas tynne, spredte jordlag som gradvis bygges opp av naturlig forråtnings prosesser. Nå øker tapet av matjord drastisk. De siste 20 årene har et fruktbart område på størrelse med USAs oppdyrkede arealet gått tapt.
Elver og grunnvann blir ofte forurenset og er dramatisk redusert på grunn av for mye kunstig vanning, og annen sløsing med vann. Bare i Kina synker grunnvannstanden hvert år synker med ca. 2,5 meter. Det finnes mange eksempler som er enda verre. Om vi ikke har nok vann kan vi ikke drive landbruk og det blir vanskelig å få tak i rent drikkevann.
Overfiske er også et økende problem. 27 % av Verdens globale fiskebestander er overfisket. 47 % er fult utnyttet. Dessuten går mye fisk tapt på grunn av forurensning.
Brenningen av fossilt materiale var i 2002 på 6 443 millioner tonn, mer en et tonn pr. innbygger på kloden og gjennomsnittstemperaturen på Jorden har steget fra 13,87 i 1950 til 14,52 i 2002. Forskning tyder ensidig på at et varmere klima vil ha en svært negativ virkning på både landbruk og fiske.
Vi kan skaffe nok mat og likevel produsere innenfor naturens bæreevne. Men vi gjør det ikke. Digre industri landbruk og basert på kunstgjødsel og sprøytemidler, og indistruelle storskala fiskere er blitt mer og mer vanlig.
De siste femti årene har innbyggertallet fordoblet seg, og de neste femti årene vil folketallet mest trolig stige enda mer drastisk. I generasjonene fremover kommer naturødeleggelsene til å stige i takt med folke tallet. Det at det stadig vil bli vanskeligere å få tak i mat og det at folketallet stiger drastisk er ingen god kombinasjon. At folketallet mest trolig vil stige aller mest i land som allerede i dag har problemer med sult og fattigdom gjør situasjonen enda verre.
Det er på tide at noen tar ansvar og blir kvitt det 21 århundrets kanskje aller største skam!: Sult.